Boxere og kattepuser
Til tross for at hunder og katter gjerne framstilles som arvefiender og mennesker gjerne deles inn i "hundemennesker" og "kattemennesker", finnes det mange av oss der ute som liker begge deler, og som har både hunder og katter i skjønn harmoni. Skjønt, harmoni og harmoni, fru Blom...
Da Hilma kom i hus, hadde vi den gamle katten Cleo fra før. Hun var egentlig vant med hunder, men syntes det ble litt mye med denne villbassen i hus. Og verre ble det. For litt etter at vi fikk Hilma, fikk vi nemlig en kattunge som var omtrent jevngammel. Plutselig satt vi der med ett stk. hypervalp, en gammel, asosial og dypt skuffet surpus, og en ørliten kattunge, tatt fra mammaen alt for tidlig, og livredd for ALT. Recipe for Disaster...
Nå, to og et halvt år senere, tusler alle dyra rundt sammen og er venner og vel forlikte. Det siste halve året har selv gamlepusen Cleo våget seg opp i sofaen mens Hilma ligger der. De to blir nok aldri perlevenner, men det er slutt på ellevill Cleojakt. Ryllik behandler Hilma som en hvilken som helst annen katt, og lar seg ikke affisere en tøddel av størrelsesforskjellen. Endelig er det slutt på å låse inn kattene om natten i redsel for at de skal bli lekt i filler mens vi sover, og endelig slipper vi å bruke barnegrind i trappa og til stua.
For det var sånn vi gjorde det. Her har det ikke vært snakk om å slippe dem sammen og "la dem ordne opp selv", her har det gått gradvis og med museskritt. Kattene har fram til helt nylig hatt sitt eget rom, der hunder ikke har hatt adgang. Vi har bodd tre forskjellige steder siden vi fikk disse dyra, og hver gang vi har flyttet, har kriteriet vært: Er det et eget rom til kattene?
I tillegg har vi sørget for at det alltid har vært fluktmuligheter eller møbler å hoppe opp på for å redde seg unna skarpe valpetenner. Kattene har også hatt større bevegelsesfrihet, de har hatt hele huset, mens Hilma har vært begrenset av barnegrinder både her og der.
Ryllik og Hilma ble raskt gode venner som lekeslåss og koste seg, og Ryllik og Cleo lærte også å like hverandre. Cleo og Hilma, derimot... Hver gang Cleo våget seg over gulvet, var det nærmest så det lyste i Hilmas øyne. Hun var som besatt av Cleos hale, og det hendte hun fikk tak i den (Ryllik sin hale var åpenbart ikke interessant på samme måte). Dette satte den gamle pusen særdeles lite pris på, og hun begynte å unngå førsteetasjen (vi hadde barnegrind i trappa).
Og så, plutselig en dag, skiftet Cleo strategi. I stedet for å løpe i sikkerhet, satte hun seg. Hun prøvde seg ikke med et rapp med poten, slik mange mener kattene må gjøre for å "sette seg i respekt", hun ble bare sittende. Og siden da har det ikke vært noe mer tull mellom disse to. Så snart Cleo sluttet å løpe, sluttet halen hennes å være magisk.
Nøkkelen til fredelig sameksistens mellom hund og katt ser derfor ut til å være:
1. Tålmodighet
2. Egne områder i huset der hunder ikke har adgang
3. Mer tålmodighet
4. Gode fluktmuligheter for katter
5.Tid og enda mer tålmodighet
Lykke til!
