GLEDER OG BEKYMRINGER
I den siste tiden har vi vært litt urolige for Hilma. Det vil si, urolige er vi hele tiden. Vi sender e-post til oppdretteren, ringer andre hundeeiere, maser på kursinstruktøren og stikker stadig innom dyrlegen med nye mystiske symptomer. Når to mennesker med så lav bekymringsterskel som oss skaffer seg hund, sier det seg selv at det blir mye angst og beven. Et lite hark blir kennelhoste, litt oppkast blir magedreining, og dårlig appetitt en dag eller to betyr livstruende sykdom. Denne gangen var det nettopp den klassiske ”valpen vår vil ikke spise”. Nå har Hilma aldri vært noe matvrak, hun rynker på nesen av det meste. Vi har imidlertid funnet en blanding av tørt og vått for som hadde gått rett ned i ukesvis, og derfor var det litt alarmerende at hun nektet å røre matskåla i to dager. Ikke drakk hun noe særlig, heller. Hun virket riktignok som sitt sedvanlige, muntre jeg, og da hun ble tatt på fersken idet hun tømte matskålen til kattene, begynte vi å fatte mistanke. Vi hadde blandet ut tørrforet med vann – vann fra egen brønn, som på grunn av store nedbørsmengder og snøsmelting, var blitt lysebrunt av farge og litt underlig på smak. Faktisk så underlig at Hilma nektet å drikke det, og hun nektet da også å spise det oppbløtte tørrforet. Et eksperiment med flaskevann i skålen bekreftet hypotesen – Hilma drakk som om hun aldri hadde sett vann før. Tørt tørrfor gikk også ned på høykant – det var altså brønnvannet som var synderen her. Men ærlig talt – VI drikker jo vannet! Hilma, derimot, hun krever flaskevann. Hun tørstet kanskje ikke i hjel foran vannskåla, men å nekte å ta til seg vann på over to dager sier sitt – vi har fått en liten prinsesse på erten i hus! (Hun spiste snø, altså, hun tørket ikke helt ut!) Og vann er ikke det eneste hun er kresen på...
Godbiter til besvær
Ved siden av å aldri la hunden ligge i sofaen, var det én ting til vi var bestemte på: Hilma skulle aldri få ”usunne” godbiter. Ikke menneskemat, ikke noe med mye sukker, salt eller kunstig farge, nei, hun skulle få tørrfôrkuler, og til nød litt kattemat. Hilmas vantro blikk da vi antydet at hun faktisk skulle gjøre noe for noen kjipe tørre kuler, gjorde det imidlertid raskt klart at sterkere lut måtte til. Nå står vi her med leverpostei på tube, hvitost, kaviar (beriket med omega 3), lefse og vi vet ikke hva. Alt hun får av fremmede gafler hun ned, mens vi må friste med stadig lekrere saker. Heldigvis er hun en boxer, så vi vet i det minste at vi alltid kan bruke mennesker som belønning!
Belønning og straff
Som nevnt tidligere, har vi forsøkt å sette oss inn i litteratur om hund og hundetrening. Det er jo en jungel der ute, med ord og begreper som forsterkningsfrekvens. luktdiskriminering og habituering. Vi lurte for eksempel lenge på begrepene ”rundering”, ”bringkobbel” og ”løsbitt”. Heldigvis tok snille mennesker på seg oppgaven å forklare oss hva det var snakk om, og at løsbitt på ingen måte er et gebiss for hunder. Det som har vært vanskeligst rent teoretisk, har imidlertid vært begrepene knyttet til klikkertrening. På klikkerbaserte kurs lærer man å jobbe systematisk med belønninger under trening, og straffen hvis hunden gjør feil er ganske enkelt at den ikke oppnår belønningen. Stikkordene er positiv forsterkning og negativ straff. Dette er begreper vi har slitt mye med, for er ikke all straff negativ? Og hva er forskjellen på å trene positivt og å trene med positiv forsterkning? Vi er nå på kurs nummer to, og det begynner omsider å synke inn: Positiv betyr her at belønning tilføres i treningen, og negativ straff betyr at noe – dvs. belønningen – fjernes i treningen. Godbiter er én type forsterker – altså belønning – som kan benyttes for å få Hilma til å gjøre som vi vil, men alt hun har lyst på, kan i teorien brukes som belønning. For Hilma er toppen av glede å få løpe bort til fremmede mennesker.
Valpekurs og frustrasjoner
Det viste seg altså lenge å være belønning nok å snuse rundt og hoppe, danse og trekke mot hunder og folk på kurset. Vi prøvde å se stort på det og huske at kurssituasjoner er en treningssak, og at det kanskje er selve det å være tilstede i en sånn sammenheng heller enn de enkelte øvelsene vi lærte, som var det sentrale. Alle bøkene om sosialisering og habituering hadde selvsagt lært oss det. Vi prøvde virkelig å tenke slik, men husket det som regel ikke, og trodde i vårt stille sinn at Hilma var verdens dummeste hund og vi verdens teiteste eiere. Det føltes utvilsomt litt pinlig, når alle de andre hundene kunne ”sitt” lenge før kurset engang hadde startet (slik virket det i alle fall), mens vi fortsatt desperat ventet på at Hilma skulle kaste et blikk på oss. Redningen ble å bruke de andre personene som belønning innimellom. Lek fungerte også, i alle fall av og til - og hvis vi var heldige, tok hun aller nådigst imot en godbit nå og da.
Den store framgangen så vi imidlertid ikke under kurskveldene, men hjemme. Vi øvde på det ene og det andre – hvorav ”sitt” viste seg å være det letteste, og å gå pent i bånd viste seg å være det vanskeligste. Hilma satte seg etter hvert for et godt ord både ute og inne, ja, vi begynte faktisk å bli bekymret for om vi ville klare å lære henne av med å sette seg i alle mulige sammenhenger! Er det ikke det ene, så er det det andre...
Valpekurset ble avsluttet med en spordag, og det ble en braksuksess! Både vi og Hilma ble gira på spor, det er en aktivitet vi skal fortsette med! Det gikk i en rasende fart innover skauen, så vi ser fram til å få veiledning på hundeklubbens sportrening.
Venner og fiender
I oppveksten finner vel de fleste av oss både venner og uvenner. Hilmas beste venn er nok kattungen Ryllik. Vi tror i hvert fall at de er venner. Etter en lengre tilvenningsperiode, er de nå stort sett sammen hele tiden på dagtid. Yndlingsbeskjeftigelsen er å bite hverandre. De ligger i sofaen og tygger på alt av poter, haler og ører, og av og til høres et misfornøyd pip fra katten. Da slutter Hilma umiddelbart (i et brøkdels sekund), og vi priser oss lykkelige for at vi fulgte magefølelsen og ikke kjøpte pipeleker til henne. Nå har vi en valp som slutter når det piper i leken – det motsatte ville raskt blitt fatalt.
Og her forleden skjedde endelig det vi har lengtet etter i flere måneder: Hilma og Ryllik gikk lei av å løpe og bite på hverandre, og sovnet side om side i sofaen. De fikk ikke ligge lenge – det måtte jo dokumenteres, og de våknet da vi tok bilde. Men det var som balsam for våre tynnslitte nerver.
Den 14 år gamle katten Cleo er ingen bestevenn, men har fått være helt i fred etter et par svært godt beregnete dask på valpenesen. Cleo er fornøyd med tingenes tilstand nå; alt hun ønsker er å få være i fred for det innpåslitne vesenet – og Hilma ter seg med behørig respekt i nærheten av gamle surpus. Ryllik utnytter Cleos kustus kynisk; etter sine snikangrep på valpen, søker hun gjerne tilflukt bak Cleo for å slippe unna gjengeldelsen.
Hilma er ingen ren kattehund – hun er også gode venner med boxervalpen Aron og flat/borderen Thea. De to er kun et par uker eldre enn henne, og ingen av valpene innser at de må gi seg mens leken er god. Da blir det opp til oss eierne å gripe inn og gi dem litt pauser i herjinga. Og vi eierne synes det er deilig å få med seg en mentalt og fysisk sliten, men lykkelig valp med seg hjem etterpå :)
I tillegg til valpene er nok den 8 år gamle vorsteheren Chacco den viktigste hundevennen til Hilma. Han tilhører Guros mor, og han holder tappert ut med Hilmas utrettelige energi. Innimellom går det for langt med herjinga, og da må han gi en kort beskjed om at nok er nok – og så er det tilbake til lek og kos. Da Hilma insisterte på å forstyrre han for n’te gang i hans slumring på sofaen, fant gamlefar imidlertid ut at det var nok – med et par bjeff og et godt dytt hadde han plassert valpen på gulvet, og der ble hun!
Avsnittet her heter venner og fiender – og noen uvenner har dessverre Hilma fått i sitt korte liv. Vi prøver å få til mye sosialisering for å forhåpentligvis veie opp for dette, også med hunder hun ikke møter så jevnlig som dem over. Å ta opp temaet med valper og dårlige hundeopplevelser på en ordentlig måte, krever imidlertid mer plass enn vi har igjen i artikkelen nå... Hilma og Ryllik sender en utslitt hilsen til hundenorge, der de ligger utslitt sammen – på vår flotte nye sofa!
