Sosialiseringens intense uker
Nå har vi levd med Hilma i en og en halv måned, og mye har forandret seg i vår lille familie. Det er nesten så vi mistenker noen for å ha sneket seg inn og kidnappet den lille, spake valpen vår og erstattet henne med et langbent, fandenivoldsk beist! Skrekkscenarier farer gjennom tankene når hun uten å blunke stuper ned fra sofaen, går i spagaten på isen eller sklir bortover gulvet. Og vår frykt er ikke ubegrunnet: En mystisk kul på siden av brystet viste seg å være et ribbeinsbrudd! Hvor er den lille skjelvende Hilma, som var redd for mørket og for snø og skygger? Vi vil ha henne tilbake! Eller vil vi nå egentlig det..? La oss uansett fortelle litt om hvordan de siste ukene har vært for oss uerfarne hundeeiere, som nå har blitt noen erfaringer rikere.
Sosialisering
Med en nyinnkjøpt og nylest bok om valpesosialisering følte vi oss godt rustet for sosialisering av Hilma. Vi limte opp et skjema på kjøkkenskapet, der skulle vi krysse av alt hun hadde møtt av folk og dyr. Og det ble mange kryss! Hilma var med på jobb i starten, og fikk møtt alt fra faghistorikere til håndverkerlærlinger. Men nå er vel ikke mennesker kjent for å være en boxereiers største utfordring (hvis man da ikke blir litt lei seg av å alltid være mindre populær enn tilfeldige forbipasserende). Skal man ha hund på landet, må man uansett passe på å venne den til andre dyr. Ettersom de som driver småbruket vi bor på, har oppdrett av nordlandshest, var det naturlig å begynne med å venne Hilma til hester. Vi gikk turer utenfor gjerdet, og etter hvert begynte hestene å strekke hodet ned for å si hei. Eller kanskje for å nappe litt i ørene, Hilma tar i hvert fall ingen sjanser, og trekker seg raskt tilbake. Det ser ut til å gå bra.
Med en katt i huset og to nabokatter i tillegg, var det klart at valpen måtte lære at katter er venner, og ikke jakt- eller biteleker. Ute gikk det greit, hannkatten Pusil kom og hilste og var en nysgjerrig gentleman, men innendørs hadde birmaen Cleo intet ønske om verken hilsing eller noe sosial omgang overhodet. Hun gikk inn i noe som lignet en depresjon, sluttet å spise, og kom ikke ut av klesskapet. Vi forsøkte å tvangssosialisere dem litt, men det endte bare med at Hilma bet Cleo i den fristende halen, og hun styrtet fornærmet ut og opp i skapet igjen. Til slutt resignerte katten imidlertid, og lot seg besniffe og slikke litt på. Og så mistet Hilma interessen for denne rare skapningen som bare lå der og ikke ville leke.
Ryllik: en sjelden blomst
Her må det skytes inn at familien også har fått et nytt tilskudd i form av en liten kattunge. Noen vil kanskje tenke at valp OG kattunge på samme tid er litt vel ambisiøst, og det tenkte vi også. Nettopp derfor skulle slett ikke ha noen kattunge, vi skulle bare dra på gårdsbesøk så Hilma kunne møte noen sauer (som sagt, vi tar sosialisering på alvor!). Vel framme på sauegården ble valpen overfalt av sauen Koppa (tidligere kopplam) og hennes kumpaner, og fant raskt ut at sauer egentlig var ganske ekle og lite interessante. I fjøset bodde imidlertid en kattemor med fire små, og de hadde en nokså dramatisk historie. Da de var nyfødte nøster, brøt en labrador(!) seg inn i fjøset og gjorde ende på flere marsvin og kaniner. Kattemor evakuerte ungene under dramatikken, og lenge var verken mor eller barn å se. Så en dag kom mammaen tilbake, men uten unger, og tilsynelatende uten melk. Kattungene ble regnet for døde og borte, men jommen dukket de ikke opp til slutt, i god behold, og (naturlig nok) fryktelig redde for alt mulig. Den som var reddest, var Lille Panikk. Hun var helt grå og plysjete, mens de andre tre var rimelig "ordinære" svarte og hvite. Lille Panikk bare freste og spyttet, og mens de andre gradvis ble tammere, forble hun like livredd og fresende. Vi klarte likevel ikke å motstå prosjektet, så da vi dro fra gården, hadde vi både valp og kattunge i bagasjen. Lille Panikk skiftet navn til Ryllik (vi bor jo på en urtegård, må vite), og etter den første uken med fresing og angst, har hun blitt en kjælen liten pus som henger i halen på sin sure birmakamerat, og som henrykt kaster seg over Hilma og dasker henne i ansiktet.
Litt for frampå for sitt eget beste, for Hilma dasker tilbake med poter som er atskillig større enn kattlabbene. Dessuten er den herlige kattungepelsen veeeeldig fristende for en valp med tannfellingskløe i kjakene. Det samme er for øvrig tilfellet når det gjelder en spenstig valpehale og en kattunge som også mister tenner. Til å begynne med holdt vi dem atskilt for Rylliks del; nå er det faktisk Hilma vi må beskytte fra det lille villdyret!
Men har vi ikke glemt noe...? Hester, sauer, katter, mennesker... Denne vesle krabaten skulle være forberedt på det meste! Bortsett fra kanskje det viktigste: hunder. Nabohundene viste seg å være svært lite interessert i en nykommer på gården. Dermed var det bare å starte jakten på lekekamerater. Og i følge boka om valpesosialisering, trenger alle valper "en rolig og trygg, voksen hund". Denne hunden måtte være både snill og tålmodig, men også tydelig og bestemt i sin hundeoppdragelse, og det er ikke nok med et treff nå og da... Hvor i all verden finner man et slikt unikum? Og med en eier som har tid til å bruke flere timer i uka på en liten valp? Vi klarte kanskje ikke å gi lille Hilma nok tid med voksne hunder i den avgjørende første måneden, men vi gjorde vårt beste! Vi fant en annen boxervalp med eiere som ville treffes, var på organiserte valpesosialiseringer, og Hilma fikk leke med hunder av flere raser på valpekurset vi gikk på. For kurs, det må også til for oss ferske valpeeiere!
Oppdragelse
Bitre minner om fuglehunder på rømmen og en boxertispe man rett og slett måtte bite i nakkeskinnet og sette seg på, har gjort sitt til at vi begge er opptatt av at valpen vår må få den beste oppdragelsen vi kan makte (den før nevnte boxeren tygde for øvrig i stykker én bok i sitt liv: Du er sjefen, av Geir Nordenstam). Vi meldte oss på valpekurs straks Hilma kom i hus, og ventet i spenning på at det skulle begynne. I mellomtiden dro vi på valpesosialisering i en annen hundeklubb. Der ble vi tatt imot med åpne armer, etter først å ha trasket kilometervis gjennom ulendt terreng med valpen i armene på grunn av en mindre kartlesningstabbe. Da det viste seg at vi hadde meldt oss på et kurs i andres regi, ble stemningen imidlertid noe trykket. "Er det klikker?", lød det avgjørende spørsmålet, og da vi svarte bekreftende, ble stemningen nærmest pinlig. Slik møtte vi på ett av de største "stridsspørsmålene" i Norges hundemiljøer i dag: med hvilke metoder skal hunder oppdras? Her lærte vi faktisk to ting samtidig: For det første skal man trå varsomt når man diskuterer egne og andres metoder (og hunder...); litt ydmykhet skader ingen, verken for erfarne eller uerfarne hundefolk! Og for det andre, må man rett og slett finne seg en metode som passer, både for en selv og hunden sin. Og vi tror faktisk vi har funnet vår!
Det klikker for oss
For visst er det klikkerkurs vi har meldt oss på! Vi hadde flere gode grunner: For det første er det ikke særlig gøy å skulle bite hunder i nakkeskinnet og sette seg på dem fordi de ikke adlyder. For det andre var klikkerkurset det eneste valpekurset som gikk akkurat da. Og for det tredje ble alle våre fordommer mot klikker motbevist da vi så en klikkertrent bullmastiff danse freestyle!
Problemet med klikker er jo selvsagt det samme som de fleste andre problemer vi har støtt på: Det som ser enkelt ut i bøkene, er ikke alltid like enkelt i praksis. Forutsetningen for å lykkes, er for eksempel at man har en belønning hunden virkelig elsker. Vel, hva gjør man når valpen konsekvent elsker de andre hundene, eierne deres og kursinstruktøren høyere enn noen godbit vi kan tilby? Og når smaken endrer seg fra dag til dag? Og de beste godbitene alltid er de fremmede mennesker tilbyr? Hvor mange ganger har vi ikke sust til dyrebutikken for å kjøpe de herlige godbitene som Hilma elsket da hun fikk dem av en fremmed, bare for å oppdage at hun ikke kunne brydd seg mindre når de kommer fra oss? For Hilma virker heldigvis lek også som en god belønning, og det prøver vi å utnytte for alt det er verdt.
Is there anybody out there?
La oss vende tilbake til teorien om at noen rett og slett har kidnappet den lille, søte valpen og erstattet den med den byttingen vi har i dag. Vi innrømmer at det kanskje høres litt søkt ut, men det er mer som tyder på at det skjer underlige ting her når vi ikke er hjemme. For eksempel det som skjedde da Hilma skulle være alene hjemme i flere timer for første gang. Vi hadde laget en liten innhegning etter alle kunstens regler. Der hadde hun leker, vann og sist, men ikke minst: En herlig soveplass med en saueskinnsfell. I tillegg var stuen fylt med DAP (dog appeasing pheromone) som visstnok skal hensette hunden i en tilstand av lykkelig harmoni.
Da vi returnerte, var Hilma både lykkelig og harmonisk. Hun lå imidlertid i sofaen, døra til kjøkkenet var åpen, og på stuegulvet lå den istykkerrevne emballasjen til DAP-flasken. Den var det eneste som var ødelagt, alt annet var i sin skjønneste orden (vi hadde lukket kattene inne på et eget rom, ellers hadde nok Ryllik vært lekt i filler). Problemet er som følger: Valpeinnhengningen var intakt. Døren var fremdeles stengt, den er alt for høy til at valpen kan hoppe/klatre over, og ingen ting var ødelagt eller revet ned. Det eneste spesielle, var at vannskålen var veltet. Jeg heller til teorien om utenomjordiske vesener, men den mest sannsynlige forklaringen både på atferdsendringen og utbryterevnene, er vel at Hilma har blitt nettopp det hun skal være, nemlig en skikkelig (boxer)valp
