Forskjellen på teori og praksis
Vi befinner oss i en lettere absurd situasjon. Midt i den nye sofaen fra Skeidar, den vi kjøpte på kreditt, ligger en tigerstripet pølse og sover. I sofaen! Var det én ting vi var enige om, var det at hunden ikke skulle ligge i sofaen. Så gikk det en uke, og hvem ligger der nå og snorker? Vi har begge to vokst opp med hunder, og har vært klare på at vi skulle ha hund når ting lå til rette. Men når ligger egentlig ting til rette? Og hva slags hund? Mens vi begge var studenter, meldte vi oss som krisehjem for omplasseringshunder. I løpet av noen måneder møtte vi mange forskjellige hunder, blant annet en siklende grand danois, en overvektig japansk spisshund, en usosialisert alaska husky, og en gammel og grå rottweiler. Vi lærte mye om ulike raser, men vi lærte også hvor enormt viktig det er med hunder som er godt sosialisert, som kan være alene, og som kan gå i bånd. Mangel på disse egenskapene viste seg å være et gjennomgående trekk ved omplasseringshundene vi ble kjent med, og det fikk oss til å skjønne at en voksen hund med problematferd var et alt for stort ansvar å ta på seg for uerfarne hundefolk som oss. Det hele endte med at katten Cleo flyttet inn.
Hva slags hund?
Så flyttet vi fra studentbyen til et småbruk, vi begynte å jobbe, og vi planla et bryllup! Likevel glemte vi ikke drømmen om en bjeffende kamerat, spørsmålet var hva slags rase vi skulle velge. Vi leste rasebeskrivelser til øyet ble stort og vått, vi besøkte oppdrettere og vi dro på utstillinger, men det var alltid noe som skurret. Enten hadde de tendenser til å bjeffe mye, hadde for mye jaktinstinkt (en uting når man bor på gård), var kjent for å være reserverte, de var for store, eller de hadde et voldsomt aktivitetsbehov. Nå vil mange sikkert innvende at man ikke kan stole blindt på rasebeskrivelser, og at man i de fleste tilfeller får de hundene man fortjener. Vi var imidlertid så preget av tiden som krisehjem, at vi bestemte oss for å ta alle mulige forholdsregler når det gjaldt rasevalg. Ingen bjeffing, ingen herjing - vi ville kort og godt finne rasen med bare fordeler og ingen ulemper! Og så ble det plutselig boxer, den lekne, herlige kjempevalpen som aldri blir helt voksen. Kanskje en krevende hund for førstegangs hundeeiere, men nå ligger faktisk ting til rette. Og ikke minst har vi også faktisk måttet innse at, jo - det er jo liksom i hunders natur å både bjeffe, sikle og hoppe, og bite og jage ting ...ja, uten de egenskapene ville det jo ikke vært den sjarmerende, domestiserte kjøtteteren hunden engang er! Etter år med tenking, lesing og vurderinger fram og tilbake, føler vi endelig at vi er klare for valp. Vi har plass, vi har tid, og vi har så enormt mye teoretisk kunnskap, som plutselig viste seg å bare renne ut av hodene våre.
Teori og praksis
For hvem kunne drømme om den enorme forskjellen mellom det å være teoretisk forberedt på å gå ut og lufte valpen etter hver aktivitet den har foretatt seg (lekt, spist, sovet osv.osv.), og det å faktisk være nødt til å gå ut hver gang valpen har lekt, spist og sovet! Hvordan kunne vi være forberedt på det blikket ("men mor, hvorfor mååå jeg ut i kulda akkurat nå som jeg hadde det så godt på stua!")? Eller på valpen som bare ikke kan huske at hun holdt på å sette seg på huk, men nå har funnet ut at hun vil ete kattebæsj og absolutt ikke vil foreta seg noe annet? Eller forvirringen vår når hun biter på noe hun ikke kan få lov til, og vi vet at vi har bestemt oss for å nettopp ikke gjøre det vi har vokst opp med, og som sitter som støpt - nemlig løpe bort og "ta" henne på fersk gjerning og skremme henne fra å gjøre noe slikt igjen?
Så merkelig at det skal være så vanskelig denne forskjellen mellom teori og praksis! Den som hadde hatt en egen klikkertrener som kunne fulgt etter og belønnet oss for å gjøre noe riktig! Heldigvis har vi en hotline til familiens hundeinstruktør, som flere ganger daglig må forklare, instruere og berolige oss. Det hjelper ikke at vi har lest ørti hundebøker når valpen ikke vil komme inn, eller når hun river og sliter i klærne våre! Å "forsiktig, men tydelig" fjerne en hund fra en ullgenser er vanskeligere enn man skulle tro! Er det skadelig at hun hyler seg gjennom en høyst nødvendig biltur eller to? (For ikke å snakke om slike temaer som av en eller annen grunn ikke er tatt opp i hundebøkene - hva gjør du når valpen ikke vil ut? For oss er det ingen vits å trene "vær så god" før vi går ut - vi praktiserer det for å komme inn!)
Mange spørsmål, enda flere svar...
Vi har lest og diskutert, og har etter hvert blitt helt klare på at både for vår egen del og for hundens del ønsker vi et hundehold basert på positiv forsterking og negativ straff. Visst har vi lest hva vi skal gjøre, men hva sto det nå egentlig? Og hvor sto det? Og sto det ikke forskjellige ting i de ulike bøkene? Det hjelper ikke med universitetsutdannelse når valpen stikker til skogs med halen rett til værs! Og hvordan forklare at katten Cleo ikke er en biteleke? (I øyeblikket er vi i den paradoksale situasjonen at valpen jager katter inne, men ikke ute!) Og hva når den lille gullungen finner en død mus/en kattebæsj/noe uidentifisert råttent materiale og slettes ikke er interessert i å bytte, uansett hva slags herlig godbit som blir tilbudt?
Så nå sitter vi altså her, med sofagrisen ved siden av oss og lurer og lurer. Hvor mye hjemme alene-trening burde vi egentlig ha gjort til nå? Hvor mange flere mennesker burde hun ha hilst på? (For ikke å snakke om hunder!) Hvordan i all verden skal vi en gang for alle forsikre oss om at just vårt lille nurk skal bli Den Perfekte Hund som overstråler alle andre på valpekurset, sporkurset, i bysituasjoner og hilsesituasjoner, og bli den tidligst husrene valpen i universet..?
Forventningene er skyhøye, ambisjonene enorme. Valpekurset begynner i morgen. I mellomtiden ligger Hilma her. Og sover. Midt i den fine, nye sofaen.
